Tekstboks:

Statusrapport: 

Fotografene i Møre og Romsdal,  Kristiansund kommune

Fotograf

Jan A. Engvig

Biografiske opplysninger i artikkelform

 

  

Fotoarkivar Ragnar H. Albertsen c/o Aalesunds Museum, 6002 Ålesund

Tlf/fax 7012 3170 - Mobil: 9084 586


 

FOTOGRAFEN JAN ANNATHON ENGVIG

Født 5.juli 1914 - død i 2002

 

Opplysninger fra et samtaleintervju i Kristiansund, 4.februar 1997

 

«MED FREMKALLER I BLODET OG FIKS I BEINA»

 

Fotograf Engvig i Kristiansund er desidert bland de eldste generasjonsbedriftene i Møre og Romsdal. Fra 1871 og i full aktivitet i dag, har fire generasjoner fotografer i rett linje forsynt Nordmøre med fremragende fotografisk håndverk. Fjerde generasjon, med Jan Gunnar og Odd Marvin Engvig, har rett nok skilt lag og driver i dag hver sin registrerte næringsvirksomhet. Jan Gunnar selger film og fotoutstyr, har «timeslabb» med amatørkopiering og er godt i gang med digitale fototjenester. Det fotografiske håndverksfaget, med hovedvekt på portrettfotografering og fotosalg, tar Odd Marvin seg av, bl.a. med en søster som ansatt. Far Jan Annathon Engvig (f.1914) har definitivt gitt seg nå etter mer enn 50 år som aktiv i faget.

 


 

 

På kort varsel tok Mary og Jan Annaton Engvig i mot FylkesFOTOarkivet til en uformell kveldsprat hjemme i stua tre etasjer over den tradisjonsrike butikken i Nedre Enggate 4. Det var tirsdag 4. februar 1997. Når dette skrives er Mary dessverre gått bort, eit drøy halvår etter besøket fant sted.

 

Historien dokumentert

De første 100 årene av Engvigfirmaets historie viste seg å være godt dokumentert i et flott illustrert hefte «Fotograf Engvig 100 år» som FylkesFOTOarkivet fikk med. Jan Annathon skrev og utga denne til jubileet i 1975.

 

I forordet skriver han at «Om de første personene som her skal omtales finnes det ikke nedskrevet noe om deres opplevelser eller deres tanker omkring fotografien. Alle arkiver og verdifulle platesamlinger, filmsamlinger, og for ikke å glemme alle de fantastiske apparat-typer som vi hadde, ble dessverre totalt ødelagt under byens bombing, og brant i 1940.» Det meste som står skrevet bygger på Engvigs egen hukommelse og noe fra det moren har fortalt. Men Engvig var og er nok den siste i familien som hadde og har grunnlag for å kunne skrive en slik beretning. Jan er født i 1914 og har i hele sitt liv har «tråkket» i foto.

 

Det var Johan Konrad Engvig (1850-1918),  Jans bestefar,  som løste håndverksbrev i faget i 1875. Men oppstarten var 4-5 år før gjennom et samarbeid med fotograf Odin Frost. I 1975 ble 100 års jubileum feiret med god grunn og stor festivitas!

 

Fra Fotograf Engvig sitt utstillingsvindu 4.2.1997.

 

Denne FylkesFOTOarkivet sin biografiske oppsummering, som attpåtil er skrevet før jubileumsberetningen er gjennomlest, tar ikke mål av seg til å supplere jubileumsskriftet. Men «light»-versjonen føyer seg inn blant de samtaleintervjuer FylkesFOTOarkivet gjør for å få inn fotohistorie, biografiske opplysninger om fotografene og kunnskap om arkivene deres. Fotografene og deres virksomhet er kanskje de viktigste kildeprodusenter til vår nære lokalhistorie og samtid?

 

Fire generasjoner

Grunnleggeren Johan Konrad Engvig ble far til ni barn. Den eldste, Johan Osvald (f. 09.05.1874- d. 25.12.1930) overtok forretningen i 1908 og drev den fram til han døde i 1930. Eldste sønn Rolf, som sammen Jan hadde jobbet litt i butikken tidligere, overtok forretningen. Rolf  avla svenneprøve hos fotograf Rude i Oslo, mens Jan emigrerte til Argentina i 1933, kjøpte jord og arbeidet på plantasje. Men fem år senere, under det som skulle være en visitt hjemme i 1938 før han «låste» seg fast i utlendighet, skulle endre livsløpet radikalt.

 

Emigrerte

En fetter var emigrert til Argentina, 30-åra hjemme med utkomme som knapt ga fra hand til munn, fristet den unge Jan til det samme. Brev ble sendt. Var det noe jobb å få? «Bare kom, det er arbeid nok. Men det finnes ikke penger», svarte søskenbarnet. Billettpenger ble møysommelig spart opp. - Billig var det ikke. Som emigrant fikk man ikke innreisetillatelse med mindre man reiste som 1.klasses passasjer. -Vi solgte forskjellige som vi hadde, spinka og sparte til vi hadde de 800 kronene som billetten kosta. Slik var det, forteller han. I 1933 reiste han med en av klippfiskbåtene i Kristiansund. Disse var klassifisert som 1.klasse og tok 10-passasjerer.

 

Etter 4-5 år i Argentina var han godt i gang med å bli etablert og jobbet hos fetteren. - Et jævla slit, men en ble jo vant med det. Varmt, langt nord i Argentina med subtropisk klima og tett jungel, forteller han. Kamera hadde han med, men tok bare litt bilder privat.

 

Det skjedde så mye i 1938

Det gikk 4-5 år før Jan kom hjem på visitt første nyttårsdag 1938. Familiebedriften gikk bra under eldstebror Rolf sin ledelse. Men allerede på sommeren skjedde den tragiske ulykken:

Rolf Engvig døde brått under en seiltur på fjorden sommeren 1938. Jan kom i et i dilemma. Skulle han overta familiebedriften eller skulle han reise tilbake til Argentina? Mora var alene med to mindreårige jenter, og tanken på å selge forretningen ut av familien var en svært lite lystig tanke. Engasjementet i Argentina ble avviklet, Jan ble igjen og overtok fotograferingen.

 

I nesten 50 år ble det hans lodd å være fotograf Engvig i Kristiansund før fjerde generasjon med Jan Gunnar og Odd Marvin formelt overtok i 1984.

  

Interiør fra butikken i Nedre Enggt. 4.

 

I lære i Bergen

Jan hadde gått en tid i lære hos sin far og svennebrevet ble løst etter kort formell læretid hos familiens venn fotograf Bøbach i Bergen. Rolfs bråe død, og behovet for å ha en ansvarlig med håndverksbrev, ga nødvendig dispensasjon for utstått læretid. Å ha orden i papirene var viktig når man hadde leiet hjelp. Søsteren Lisbet hadde arbeidet i forretningen helt siden hun sluttet skolen. I tillegg var det ansatt en retusjøse og en «altmuligdame». Flere arbeidsplasser stod på spill. Etter fire måneder hos Bøbach ble svennebrev med portrett, helfigur, gruppe 4, interiør, repro/retusjoppgave avlagt rett før jul 1938. I denne perioden var Lisbet både fotograf Engvig og betjente det store atelierkameraet og 12x16,5cm glassplatene.

 

Fotograf og kunstmaler Lisbet Engvig på besøk.

 

Jan forteller at av det mer kritiske under svenneprøven var den muntlige eksiminasjon. Brått og uventet kom det mens han kopierte bilder i mørkerommet. Prøvenemndas mann stod kontrollerende ved siden av mens bildet sakte kom til syne i fremkalleren. «Hvilke kjemikalier i fremkallerne er avhengig av temperaturen?», spurte han. - Nei, Gud Fader, det visste ikke jeg,- sier han. - Jeg kunne ikke det spøtt. Hadde ikke peiling, men visste det var noe som het Metol, - og svarte det. «Ja, ja, ja, det er all right det», bekreftet sensor. Heldigvis ble det med dette spørsmålet i muntlig og svennestykket var i havn.

 

Familien og butikken

Jan Annathon og sykepleier Mary Thoresen fra Kristiansund giftet seg 3.oktober 1940. De fikk etterhvert barna Sissel (f.1942), Jan Gunnar (f.1944), Eva (f.1946, arbeider i dag i Odd sin butikk ) og Odd Marvin (f.1954). Barn og hus skulle stelles så tid til overs med arbeid i forretningen ble det ikke for Mary.

 

Mary og Jan A. Engvig hjemme i stua.

 

Lisbet gikk inn i forretningen i 1933 og var der i åtte år. Hennes kunnskap og erfaring var ikke minst viktig å ta med da Rolf døde og kontinuitet var viktig.

 

Alt forsvant

28.april begynte den tyske bombingen av Kristiansund. Hele sentrum sto i brann. Med et nødskrik ble en del utstyr berget unna og plassert ute på torvet, dekt med en stor linoleumsrull. Det store fotoapparatet, og mest mulig utstyr til det daglige arbeid ble i første omgang berget. Men folk måtte rømme unna. Jan hjalp til med berging i omkringliggende butikker, men måtte selv ofte søke dekning under en stor stein. Lisbet og moren dro på hytta. Arkivet var det uråd å gjøre noe med. Alle opptak, fra de første glassplatene fra 1870-åra til 1940 strøk med fra krigens første dag. De eneste bilder familien fikk berget befant seg på hytta og noen i privatboligen så lå i øvre bydel.

 

Men plyndring ble bombingens etterdønning. Presenning ble brutt opp. Det som med nød og neppe, og under farlige forhold var blitt berget, ble stjålet.

 

Tiden etter bombingen.

Så smått begynte Jan Engvig med fremkalling igjen. På kjøkkenavdelingen på IOGT var det vask og rennende vann og et lite rom ved siden av som de fikk leie. Noe av det første som måtte gjøres var å anskaffe utstyr som manglet. En kasse ble brukt til kopiering. Den fortvilte arbeidssituasjonen ble sendt sammen med mangelliste til fotofirmaet Nerlien i Oslo og fra kollega Bøback i Bergen fikk to han fremkallingstanker. Fra kollega Kornberg i Volda et fotoapparat og en dobbelkassett til 12x16,5 plater. Litt om senn fikk Engvig ordnet det meste  og satte i gang igjen fra «kjøkkenlaboratoriet».

 

En populær artikkel var repro av andre amatører sine bilder fra bombingen, fremkalling og kopiering av tyske soldater sine filmer og selvsagt etterhvert bilder med motiver han selv hadde tatt like etter bombingen. Det gikk bra en stund. Men plutselig en dag i august samme år sto en tysk offiser og soldater i døra. Utstyret, alle negativ med krigsmotiv og bilder som lå til salgs på disken ble beslaglagt.

 

Butikken og eiendommen i Nedre Enggt. 4.

 

Engvig drev lovlig, men tyskerne likte dårlig masseproduksjonen og spredningen av bombebilder. Det virket som antinazistisk propaganda. For Engvig var dette selvsagt et stort tap. Restriksjonene var mange og materialmangelen stor. Spesielt var det vanskelig å skaffe god film. Det ble brukt stort negativformat og en lang stund var det nesten bare tynn tysk flyfilm å få. Den bølget seg i kassetten og var et stort problem. Tysk fotopapir var omtrent det eneste man fikk kjøpt. Kjemikaliene var lettere å skaffe, siden det aller meste ble veid opp og blandet av fotografene selv.

 

Egen forretningsbrakka stod ferdig på Moses plass i løpet av høsten, omtrent samtidig som Lisbet reiste og tok jobb en tid hos en fotograf i Fredrikstad. Brakka var i tømmer, nærmest en hytta som var lafta og ble benyttet i flere år etter krigen. Produksjonen kom etterhvert i fin gjenge og personalet ved krigens slutt besto av Lisbet og Jan A. Engvig og lærlingene Magnar Vassli og Nils Williams. I tillegg var Liv Gjeldnes, Borgny Åsprong, Gunnvor Storfold, Johanne Aas og Anny Folland ansatt.

 

Alle personer over 16 år måtte skulle ha legitimasjonskort under krigen. Passbildene kostet kr 1,50. Bilder og regning ble betalt av kunder, men ble ofte sendt samlet gjennom den lokale lensmann. Dette ble god butikk for mange fotografer, selv om det på mange måter var tungvint. Engvig fotograferte i mange kommuner der lokal fotograf ikke var etablert. I  Sunndal var Bjørn Monge med som assistent.  Til vanlig ble dagslys brukt, men akkurat her ble lamper benyttet. Fotograferingen var offentliggjort  på forhånd og 25-30 personer ble fotografert på en brukbar arbeidsdag. Smøla og Averøy var andre kommuner som ble betjent av den omreisende passbildefotografen fra Kristiansund.

 

Under krigen arbeidet Jan A. for motstandsbevegelsen XU. I tre og et halvt år samlet Engvig bilder av tyske avdelinger, stillinger, kart mm. på hele Nordmøre. For innsatsen fikk han krigsmedalje og diplom.

 

1. generasjon

Engvigslekta i Kristiansund kom fra Averøya. Jans oldefar slo seg ned i byen som glassmester, malermester, snekkermester og kjøpte et lite hus oppe  på Hauan. Det var der bestefaren, første fotografgenerasjon, etablerte atelier i 1871.

 

I jubileumsskriftet er grunnleggeren Johan Konrad Engvig beskrevet som en særdeles aktiv foregangsmann. Han reiste rundt med tungt utstyr og fotograferte på distriktet. Helt opp til Nordland ble f.eks. fiskevær prospektkort. Atelieret var i Torgata 2, tre trapper opp på loftet der dagslys gjennom store takvinduer ga et flott portrettlys. Folk stod i kø for «at lade seg aftage» og den tid var det fotografering søndager såvel som hverdager. Johan Konrad var en pioner med film og kinodrift og averterte med håndkolorerte 35mm kinofilmer. Hvordan han fikset det vet ikke Jan, men en avisannonse vitner om det. Engvig filmet bl.a. sildeflåten og laget nærmest egen filmavis.

 

Privat kinodrift ble forbudt i 1928. Kinolokalet og hele første etasje ble da ominnredet til fotoavdeling.

 

Det sies om Johan Konrad at da Raumabanen åpnet satt han på snøplogen og filmet nedover Romsdalen. Johan K var i tillegg en aktiv laksefisker, skytter og ikke minst aktiv politiker. Han satt i bystyret for Senterpartiet.

 

Interiør fra butikken i Nedre Enggt. 4.

 

Virksomheten var omfattende og Engvig var svært velstående, noe kilden «Adressekalender i Romsdals amt, 1900» til fulle viser. Han hadde da en formue på kr 25.000 og kr 15.000 i inntekt. Til sammenligning hadde den dyktige fotografen Ole O. Ranheimsæter på samme tid kr 2.000 i formue og kr 1.600 i inntekt. (ref. Sverre Svendsen) I 1881 stiftet J.K. Engvig og ble medeier i Kristiansund Preserveringskompani.

 

Som fotograf var Johan Konrad svært allsidig, mens 2. generasjon var særlig flink med portrettene.

 

2. generasjon

Etter noen år under faren reiste Johan Osvald Engvig ut for å videreutdanne og perfeksjonere seg i faget. Først til Østerrike og Tyskland gjennom 4-5 år, senere 5 år på Ceylon og Colombo der han i 1900-1905 ledet et stort engelsk fotoatelier. «Disse årene omdannet han til en stor kunstner som fotograf og litt av en verdensmann. Tenk hva han kunne fortalt!», skriver Jan. Strømmen var kommet i 1915. Og Engvig proklamerer i annonse i Romsdalsposten 29.9.1915 at «Operationene hindres ikke av mørket og ruskveiret, og man bør være opmerksom paa at fotograf Engvig jun. leverer de fineste og smukkeste billeder ogsaa ved elektrisk belysning». Da Johan Osvald kom hjem i 1908 overtok han etter kort tid firmaet: Han drev det med god økonomi fram til jul 1930 da han døde bare 56 år gammel.

 

De dyktige fotografene var etterspurte og noe behov for å etablere forretning med fotosalg var det egentlig ikke. Men engrofirmaet Nerlien i Oslo overtalte senere Johan Osvald til å starte en liten butikk, spesielt med salg av rammer, men etterhvert også film. Engvig ble senere bl.a. leverandør av røntgenfilm til sykehuset.

 

Samtidige fotografer var Bardal, som begynte ca. 1925. I 1937 flyttet han til Steinkjer. Andre kolleger var Mathilde Johansen, Klaus Monge, Nils Williams og Bjarne Hoset noe senere.

 

3. generasjon

Den klassiske portrettfotograferingen har dominert Jan Annathon sin hverdag. Men en del industri og reklameoppdrag har det blitt. Industrifotograferingen ble nok mer lærlingen Nils Williams sin beite fra krigens slutt og fremover. Engvig har en sølv- og bronsemedalje fra Norges Fotografforbund sine landskonkurransen, men var ikke bland de mest aktive konkurransefotografene. En lokal konkurrent om medaljene var Jon Myren, en ivrig amatør som ikke drev bissniss.

 

Kinodriften bestefar Engvig drev hadde tidlig ført elektrisiteten inn i det Engvigske atelier. Og Jan husker godt kullbuelampen som hang i taket med en skinnegang faren hadde laget slikt at lampen lett lot seg flytte rundt i rommet! Den ga et flott dagslys men var ikke helt ufarlig og røykfri! Overgangen fra vanlig lampelys til bruk av blitspulver (magnesiumspulver) begynte før krigen. Men blits ble ikke brukt på atelieret. Derimot var det nesten uunnværlige til belysning i store lokaler. Jan forteller at de gjerne hadde 2-3 stativer og alle pærene ble kortsluttet samtidig. Etterhvert kom de første elektronblitsene.

 

Episoder

Men det var mye spetakkel med de første blitspærene, minnes Jan Annathon. - Jeg glemmer aldri da jeg skulle fotografere et brudepar på Grand Hotell. (Brinchmann-Hansen Hoem) - Jeg hadde tatt en del bilder og skulle så fotografere brudeparet ved bordet. Jeg måtte stå bak en av gjestene, slik, demonstrerer han. Og så eksploderte den forferdelige lampa! Det var ikke første gang en slik lampe eksploderte. Det hendte dessverre for ofte.

 

- Glødende glass fòr over brudeparet og i suppa. Det ble et helt spetakkel å rense opp i håret til bruden og fjerne glass i maten, forteller Jan. Slike uhell i utøvelsen av faget kunne nok skremme enkelte både foran og bak kameraet.

 

Uhell og flauser forekom nok i blant for de fleste fotografene. Pinlig da, men i dag mest som en liten morsom historie. Engvig har fotografert med tomme filmkassetterhan også, enten det var han selv eller assistenten som hadde glemt å lade film. Han husker godt et brudepar oppe i den katolske kirke. Film var ladet. Men da filmen ble fremkalt viste det seg at et stort hår hadde satt seg fast i kassetten. Alle bildene med unntak av to eksponeringer hadde en svart stripe over ansiktet på buden. Søsteren Lisbet skyter inn i samtalen og tilstår en av sine store tabber mens hun jobbet for  Forsvarets overkommando. En kiste var sendt fra England og skulle fotograferes på Vestre Gravlund i Oslo. Hun fikk utlevert klargjort kamera. Men filmen var ikke godt nok festet og gikk ikke rundt.….. Strengt tatt ikke hennes feil, men enhver fotograf har nok gjort sine tabber.

 

Forandringene

Jan Annathon representerer fotografgenerasjonen som ble opplært i glassplatenes tid, med overgangen til nitratfilm og senere polyester og acetatfilm, foruten etterkrigstidens stadig økende bruk av farger i faget. En generasjon som kunne det nødvendige retusjarbeidet i alle dets mangfoldige operasjoner og oppgaver, -  fra ren restaurering til moteriktige glamour-retusj i 50-åra, frem til pynteretusjen brutalt gikk av moten til fordel for karaktersterke portrett der rynker og «furet værbitt» ble «det eneste rette» på begynnelsen av 70-åra.

 

Jan har funnet sine kolleger først og fremst gjennom medlemskap i Trøndelag fotograflaug. Kommunikasjonene avgjorde, - det var lettere å reise nordover enn til Romsdalen og Sunnmøre. Det trønderske miljøet var større både på fag og laboratoriesiden og var nok avgjørende også. Her ble kurs arrangert og særlig opplæring i fargefotografering var viktig. Den legendariske danske Trondheimsfotografen Hilfling Rassmussen var den dyktige læremester. En gang skulle en bredremmet damehatt fotograferes. De tre fargene ble «silt» eller filtret ut en etter en. De tre separate lagene med gjennomsikte cellofanbilder ble koblet sammen, lagt oppå hverandre og presset. Vi fikk da et transparent fargebilde. Men prosessen ble aldri tatt i bruk, i hvertfall ikke i Kristiansund, sier Engvig.

 

Da fargebildene kom, ble de mottatt med åpne armer. Vi var ikke særlig skeptiske og visste for lite. Fargene bleke fort. Kvaliteten ble stadig bedre og fargefotografiet overtok mer og mer og mørkekromsarbeidet ble flyttet til de store laboratoriene. Schrøder var Engvig sin faste forbindelse.

 

En hel del reklamefotografering har det vært. Bedriften «Ello», som selger parfymer etc. har vært en nokså stor kunde. Sermonifotograferingen med firma og festbord, mat og gode retter for hoteller og deres markedsføring har det blitt. Sterkoder Mek. verksted (Umoe) med sin skipsbyggingsvirksomhet har vært en annen av kundene.

 

Søsteren Lisbet (f.1921) var utdannet retusjør. Håndkolorerering kunne hun til fingerspissene og farvela bl.a. kinoreklame. 17 år på slutten av sin arbeidskarriere jobbet hun på fotoavdelingen i Aftenposten. Hun stod sentralt i oppbygging av fargelabben, men nye kjemikalier og formalindamp gjorde henne arbeidsufør før oppnådd aldersgrense. Hennes kunstneriske åre, utviklet ikke minst gjennom retusjarbeid og koloreringen var nok medvirkende til at hun som pensjonist har blitt en aktiv kunstmaler.

 

4. generasjon

Da Jan Annathon Engvig fylte 70 år i 1984, etter nesten 50 år som aktiv fotograf fra 1938, overtok sønnene Jan Gunnar (f. 1944) og Odd Marvin (f.1954) firmaet.

 

Jan Annathon tror det var et lett og et helt frivillig valg for Jan Gunnar og Odd Marvin at de skulle bli fotografer. De var, som et par generasjoner før dem «født med fremkaller i blodet og fiks i beina» og gått i forretningen fra de er bittesmå. Odd Marvin har studert faget i i Müchen Tyskland i 2 1/2 år etter fagskolen på Sogn i Oslo og fotoassistenlinjen i Flyvåpenet. Eldtse søster Sissel har og gått på skole i Kiel, mens Eva yngste søster i dag arbeider sammen Odd. Jan Gunnar gitt på fotolinjen i Trondheim og har læretid i retusj hos fotograf Schrøder.

 

Moderne «timeslabb» for effektiv produksjon av bl.a. amatørbilder.

 

Fotografene Engvig produserer med andre ord lokalhistorier hver eneste dag i en snart 130 sammenhengende tradisjon. Jan Gunnar og Odd Marvin sin historie  kan på sin måte bli like spennende som for de foregående generasjoner Engvig!

 

 

Arkiv og utstyr

Engvig har komplett kronologisk nummeret arkiv fra 1940 og frem til i dag. Et par tusen oppdraget i året ligger til grunn for at NMU - Fotosekretariatet sin oversikt viser at Engvig har opp mot ½ million negativ! Arkivet er brannsikkert plassert i kjellerlokale under forretningen. Det aller meste av regnskaper og arkiv fra etter krigen er bevart.

 

 

FylkesFOTOarkivet i Møre og Romsdal, fotoarkivar Ragnar H. Albertsen

04.02.1997 - 11.08.1998

 

På nett 29.11.2006