Hvorfor skal vi ta vare på personbildene

Som fotoarkivar ved FylkesFOTOarkivet i Møre og Romsdal er jeg ikke i tvil om berettigelsen av å sikre, ordne og formidle fra de profesjonelle fotografers arkiv. Portrettene, bilder av menneskene som var her før oss, er en viktig del av person- og lokalhistorien. Å betjene slektsforskere og privatfolk er en ting. Vel så spennende er det når et rikholdig arkiv med personbilder kan danne grunnlag for forskning, og bøker og temautstillinger f.eks. om klær, frisyrer og moter. Portretter med opplysninger om personene, utover navn og fødselsår, har vist seg som fullverdige kilder på linje med allmenne motiver som for eksempel byprospekter. Mulighetene er mange.

Sist sommer viste Aalesunds Museum utstillingen ”Damer med hatt”. Det var bare den første smakebiten fra det utrolige Sponlandarkivet. 100.000 bilder fra en og samme fotograf er dessuten en gedigen håndverkshistorie.

I Sponlandarkivet finnes bildene av de som mistet alt de eide i den fatale bybrannen i januar 1904. De som bygget byen opp, åpnet butikkene og fikk skolene i gang igjen. Her er de som stiftet familier på ruinene og oppfostret en ny generasjon ålesundere som skulle bli de fremste i landet innen fiskeri. Bare for å nevne noe. Klart vi skal ta vare på dem!

Fotografene i Ålesund

I 1985 forelå Kjell Skorgeviks ”Fotografer i Ålesund i glassplatenes tid”. Boka med 99 fotografbiografier og 143 utvalgte bilder, ble utgitt som Aalesunds Museum skrift nr. 15. Det er en unik samling biografiske og visuelle dokumenter fra Ålesunds historie mellom 1850 og 1950. I dette viktige bidraget til norsk fotohistorie og Ålesunds bys historie spesielt, ført i pennen av en ivrig fotoentusiast og godt hjulpet av fotogruppa ved museet, finner vi den første fyldige biografien om fotografen Johannes Sponland (1881-1962).

Fotograf Ekroll Stamsvig hadde etablert seg i Ålesund etter bybrannen. Hans ønske om å selge virksomheten da han emigrerte til Amerika i 1907, var trolig en viktig grunn til at trønderen Sponland gjorde ålesunder av seg. På hvilke vilkår Sponland overtok, vet vi ikke. Men den første tiden ble firmaet drevet som ”Sødahl og Sponland”. Sødahl-navnet stod for vidgjeten kvalitet. Sponland var nevø til fotograf Lars Sødahl på Åndalsnes. Det kan være rimelig å tro at onkelen på ulike måter hjalp til i etableringen, eller i det minste ga den unge fotografen den nødvendige trygghet både økonomisk og faglig.

Johannes Sponland overtok også kundearkivet til Stamsvig og fulgte dennes arkivsystem videre fra arkivnummer rundt 5500. Sponland ble etter hvert en svært dyktig, populær og produktiv fotograf. Hele 14 ansatte arbeidet i firmaet i en tid da varesortimentet var heller lite, men aktivitetene på fagoppdrag, framkalling og kopiering av amatørfilm var omfattende. I årene 1917-1920 hadde han over 5000 oppdrag årlig. Fotografene i dag har mellom 500 og 1000. Det sier selvsagt en del om at folk ikke i samme grad går til fotografen i dag, dessverre. Men sammenligner vi f.eks. med en av de andre store samtidige fotografene i Ålesund, fotograf Peder Konrad Giske[ii] var Sponland, målt i oppdrag, mer enn dobbelt så stor.

Sponlandforretningen i Løvenvoldgata lever i beste velgående, om enn på andre hender, etter at 3. generasjon med Jan og Torill Sponland solgte butikken 1. mars 2000 til haugesunderen Leiv Kåre Johannessen.

Utgangspunktet for denne artikkelen er at jeg først og fremst skal fortelle om dugnadsarbeidet med Sponlandarkivet som er kommet i gang sammen med DIS, foreningen ”Databehandling i slektsforskningen, avd. Ålesund og Sula”. DIS kunne vi i vår sammenheng gjerne si stod for ”Dugnadsdykk i Sponlandarkivet”. ”2xDIS” skulle dermed være er grei forkortelse for hvem som holder på med hva borte på ”haugen” i kveldstimene tirsdagene dette året. En viss rekapitulasjon er imidlertid nødvendig.

DIS-dugnad i Foredragssalen onsdag 27. september 2000. I forgrunnen til venstre: Sverre Kjemhol. Fra høre; Oleif Melseth, Sverre Håskjold, Per Morten Tennøy og undertegnede. Selvutløser: RAL

DIS-dugnad i Foredragssalen onsdag 27. september 2000. I forgrunnen til venstre: Lars Martin Thomassen, Kristin Støbakk Stavrum, Aina Morsund. Til høyre: Henning West og Terje Pettersen. Foto: RAL.

Når jeg i artikkelen bruker begrepet ”plate” eller ”plater”, menes glassplatenegativ eller bare negativ.[iii] I Sponlandarkivet er det bare svart/hvitt-materiale, og registreringsarbeidet omfatter kun negativer på plater og film. Pr. dato kjenner vi ikke til noe fargemateriale etter Johannes Sponland. Originalkopier, bildene Sponland eller hans ansatte kopierte, finnes i tusentalls rundt om i byen og på bygdene. Men kun i et relativt beskjedent antall ved Aalesunds Museum.

I registreringsarbeidet bruker vi gjerne ”fotokort”. Det er et arkivkort i liggende A4-format med plass til kopi av bildet og faste rubrikker for opplysninger.[iv] 40.000 ordrer fra Sponland-arkivet var kommet på fotokort i 1996. Disse var utfylt for hånd og ordnet alabetisk, men manglet kopi av bildet.

”Pladen oppbevares” eller…?

Fotografer er individualister. De fleste av de gamle ålesundsfotografene drev for seg selv. Mange hadde lærlinger, men bare noen ganske få i byene drev stort og hadde fast ansatte assistenter. Arbeidet gikk i arv fra far til sønn som vanlig var i håndverksbedriftene. De fleste fotografer vernet om sine negativ nærmest som sitt eget kjøtt og blod. Ingenting ble kastet. Noen få kastet alt etter 10-20 år. I dag arkiverer flere fotografer bare bestilte bilder, mens ”overskuddet” kastes. Johannes Sponland, den etter hvert ledende fotograf i Ålesund og på Sunnmøre, og sentral som formann i Norges Fotografforbund før siste krig, tok vare på alt.

Brudeparet Ole og Lena Rørstad med familien. Foto: Sponland 1908. ÅM-95003.007850

I glassplatenes tid var det i tillegg en gjenbruk av det meste – en resirkulasjon så effektiv at all verdens miljø- og gjenvinningssystemer anno år 2000 ville blekne. Sparsommelighet og knapphet på f.eks. papir gjorde at enkelte skrev brev, først på arket på vanlig måte, for deretter å vendte det 90 grader for å skrive på tvers. Fotograf Giske har også etterlatt seg et arkiv. Som Sponlands er dette også å finne ved Aalesunds Museum. Her finner vi til og med de små strimlene med prøvelapper fra kopieringen bevart. I tillegg er konvolutter Giske mottok som inngående post, snudd, limt igjen, for deretter å bli arkivkonvolutter for hans egne negativer. Nåvel. Giske-arkivet må vi se å få registrert, bildene kopiert digitalt og presentert senere!

Etterbestilling av kopier var og er en viktig inntektskilde for fotografene. Samtidig ser vi at det nesten ikke kommer bestillinger etter tre år fra fotograferingen blir gjort. Hvorfor beholdt Sponland negativene, og selv sørget for at de fikk leve videre ved Aalesunds Museum?

Et negativ er en råvare, et halvfabrikata, som en form eller matrise nøyaktig uformet for å produsere kopier. En verktøymaker støper ikke om sin gamle form straks han har laget en ny. Maleren kaster heller ikke så lett sine gamle pensler, sin palett og staffeli når han kjøper nytt. Like mye som litt av sjela til verktøymakeren ligger i formen, den gamle paletten, de utslitte penslene og det skjeve staffeliet er en del av et hele for maleren, er mye av fotografens ”jeg” å finne i negativene. Å kaste egne negativ er nærmest som å amputere bort deler av seg selv.

Lena og Ole Rørstad med førstefødte Wilhelm. Foto: Sponland 1909. ÅM-95003.010608

I dag er fotografene juridisk pliktig til å oppbevare de små og lette negativ fra bestilte oppdrag i minst 10 år etter at bildet er tatt. I glassplatenes tid var det selvfølge. Å ha glassplaten lett tilgjengelig i ordnet arkiv var en del av faget, en del av yrkesstoltheten. ”Pladen oppbevares” sto stemplet bak bildet. ”Så lenge jeg lever” kunne vi tilføyd. Regelen var at når noen overtok, eller virksomheten ble lagt ned, ble det meste av det svært tunge og plasskrevende platearkivet etter hvert kjørt på fyllinga. Vi regner med at kun 10% av de gamle fotografarkivene er bevart. De store 18x24cm-platene med mer allmenne motiv ble rett nok oftere tatt vare på enn de små. Kanskje ble de solgt på auksjon etter fotografens død. Noen kjøpte dem billig, fjernet selve bildet (emulsjonen) og brukte isteden platene til å lage drivhus!

Eget initiativ

Olav Sponland, 2. generasjon fotograf, overtok forretningen ved farens bortgang i 1962. Gradvis hadde han overtatt fotograferingene etter krigen. Plast, langt lettere enn glass å arbeide med, hadde allerede i 1920-åra mer og mer overtatt som filmmateriale i kamera. Silda, velferden og fotograferingene økte i 1950-åra, og butikken ble utvidet. Plassen ble etter hvert liten. De enorme mengdene med glassplater måtte ut.

Johannes Sponland ville bevare, og tok derfor selv initiativet til at arkivet skulle på museum. 70 sildekasser med ca. 100.000 glassplater, opp mot 5 tonn fotografisk materiale, havnet dermed på Grimmerhaugen. En ufattelig mengde små lokalhistoriske dokumenter med store og små mennesker, hendinger og glimt fra arbeidsliv og natur fra store deler av Sunnmøre og Ålesund, skulle føres videre som en del av Aalesunds Museum sin virksomhet! Det hører med til historien at fotograf Alv Dale, som hadde etablert seg i Ålesund etter krigen, ble konsultert og stod parat til å overta arkivet om ikke museet kunne ta utfordringen.

Dessverre er lite eller ingenting av Olav Sponland sine negativer fra den tradisjonelle portrettfotograferingen bevart. Negativene ble oppbevart i 15 år, de fleste år som død kapital. Deretter ble de kastet.

Arbeidet ved Aalesunds Museum

Det er så utrolig mye kildemateriale i og rundt Sponlandarkivet og familiebedriften. Samtidig er mye allerede publisert bl.a. i Harald Gryttens mange bøker, artikler er illustrert og vegger dekorert med bybildene til Sponland.

Jeg forsøkte innledningsvis å rette oppmerksomheten mot DIS og dugnadsarbeidet som den røde tråd i denne artikkelen. Det ville imidlertid være uriktig å underslå det årelange arbeidet som Aalesunds Museum og museets mange frivillige i årevis har gjort på foto og Sponland spesielt. I årsmelding etter årsmelding fra 1970-åra og framover står å lese om nye tusener av Sponlandbilder som er ompakket i syrefritt materiale og registrert på fotokort.

Minst 20 ulike personer, gjennom nesten like mange år med Fotogruppa [v] i front, samt et billedinteressert styre og ulike museumsbestyrere og tilsatte, har arbeidet med registrering, ompakking og nummerering av glassplater i kassevis pågått. Fra protokoller til syrefrie konvolutter og fotokort er nummer, navn og opplysninger overført. Kopiering av særlig viktige bilder er gjort underveis og arkivert under nye løpenummer i bruksarkivet ved Aalesunds Museum. Ca. 40.000 negativ var ordnet slik og arkivert i stålkasser i garasjekjelleren i Ålesund Rådhus fra tidlig på 1980-tallet til 1996 da FylkesFOTOarkivet fikk ansvaret for å føre denne skatten videre. I tillegg var tre arkivskap fulle med arkivkort ordnet alfabetisk. Før dette hadde kassene stått i løa ved ÅM, mens det aller første oppbevaringsstedet etter flytting fra fotograf Sponland var i et lager på Skansekaia. Hele tiden har bruk og formidling av bildene stått i sentrum.

Familien Rørstad. Mor Lena med Gunnvor, far Ole med Wilhelm.Foto: Sponland 1911. ÅM-95003.016707

Prioritering

I 1997 begynte ompakking av arkivkort fra tre store arkivskap til kasser for å frigjøre plass i mørkerommet på museet. 300 kg fotokort alfabetisk sortert på navn ble tømt. Litt senere ble glassplatene flyttet fra Rådhuskjelleren til et nytt klimaregulsert bruksmagasin i kjelleren i Grimmergata 7. Utover våren 1998 ble de første glassplatene digitalisert. Et godt samarbeid med arbeidsmarkedsetaten tilførte FylkesFOTOarkivet betydelig ekstrahjelp fra høsten 1998. Tre personer har i tur og orden hatt ”fast jobb” med registrering av Sponlandarkivet og digitalisert bilder.

Et overslag tilsa at det ompakkede materialet representerte ca. 40.000 plater. Trolig er det opp mot 100.000 bevarte bilder etter Sponland. Over 30 sildekasser med plater, mer eller mindre uåpnet, står som ”ordrereserve” i arkivkjelleren. I disse ligger det ca. 1000-1500 plater i hver. Det meste er Sponland sine, men også materiale fra noen andre fotografer finnes her. At det ved Aalesunds Museum i tillegg finnes ca. 50.000 negativ etter fotograf P.K. Giske er en annen fotohistorie. Det sier litt om potensialet og oppgavene framover!

Som fotograf var det ikke vanskelig å se hvilken skatt Sponlandarkivet var. Som fotoarkivar var det like lett å kalkulere at en ordning av arkivet fram til bruk og formidling var et 10-års prosjekt. Bare materialutgiftene til arbeidet ble kalkulert til kr 100.000. Å få gjort noe vesentlig med få midler var en av mange utfordringer.

Vi går i gang! Kristin Støbakk Stavrum (tv.), Ethel Olsen Wiik og Kjersti Heimland Vågnes åpner en ny kasse med fotografiske glassplater under DIS-dugnaden 26. september 2000. Foto: RAL.

Koblingen mellom slektsforskning og gamle personbilder er naturlig nok tett. Men det kan være like møysommelig å finne fram til bilder som å spore opp slekta. Da foreningen DIS avd. Ålesund og Sula ble etablert høsten 1999, ble FylkesFOTOarkivet invitert til å fortelle om fotoarkivet ved Aalesunds Museum. En presentasjon av FylkesFOTOarkivet og Sponlandarkivet som eksempel ble gjort på medlemsmøtet i november. Vi hadde bilder, svært mange bilder på museet. Mye var registrert, men svært få av personbildene var kopiert opp. I praksis lå mesteparten av Aalesunds Museum sitt fotoarkiv tungt tilgjengelige. Her måtte det organiseres dugnad.

DIS-medlemmene fattet interesse. Var det grunnlag for å etablere en ny dugnadsgjeng? Tanken ble holdt varm på neste møte og utover våren. Kunne meningsfulle aktiviteter i DIS kombineres med dugnadsarbeid for Aalesunds Museum? Ville de finne bilder av egen slekt? Var enkle digitale kopier av disse grei nok betaling for innsatsen? Hvordan skulle arbeidet organiseres? Hvordan skaffe penger til materialutgifter, kaffe og dugnadsmat?

Et kontinuerlig arbeid

Sponlandarkivet hadde slett ikke stått uberørt siden 1996 og fram til DIS tok sats i 2000. Gjennom datatrening hadde bl.a. Anne Marie Nilsen overført mer enn 15.000 navn fra fotokort til database gjennom et datatreningsprosjekt ved FylkesFOTOarkivet våren 1999. Sigrun Vartdal, som nå har vært assistent ved FylkesFOTOarkivet i to år, hadde også tatt betydelige tak med registrering og digitalisering av Sponlandbilder. Våren 2000 var dessuten to voksne studenter fra Info-Partner/IT-akademiet i Ålesund utplassert 10 uker med hovedoppgave å registrere og digitalisere Sponlandbilder. Slik sett var over 5000 bilder digitaliserte og over 20.000 navn fra Sponlands protokoller allerede kommet i system og database, før DIS tok fatt.

Hundrevis av dugnadstimer

Målet er å få samtlige plater ”kopiert” og opplysninger registrert. Hvem ville bruke 2-3 millioner på et gammelt fotoarkiv fullt av portretter? Et overslag tilsa ca. 8 årsverk for å få platene kopiert, arkivet ordnet, registrert og digitalisert fram til bruk og kanskje selvbetjent internettsøk- og – bestilling. Kopiering av bilder tradisjonell vei er tid- og materialkrevende. Kjemien vi før bare skyllet ut i vasken er nå definert som spesialavfall og er dyrere å bli kvitt pr. liter enn i innkjøp. Digitale teknikker, når utstyret først er på plass, er effektivt og billig i bruk.

Mandag 18. sep. 2000 var vi i gang. FylkesFOTOarkivet tok ansvar for tilrettelegging, opplæring og kontroll. DIS skulle gjøre hovedjobben. Et tilskudd på kr 20.000 fra Ålesund kommune på slutten av 2000 var et enormt stimuli for det videre arbeidet. Et årsverk eller tre med egen tilsatt prosjektleder, samt noen milde gaver i tillegg, er selvsagt drømmen.

To høstuker med til sammen seks kvelder ble avsatt til storstilt registrering og digitalisering. 19 ulike DIS-medlemmer var innom, en håndfull alle seks kveldene. I snitt 10 personer hver kveld. To samlebånd med slektsinteresserte ålesundere i DIS digitaliserte til ny Norges-rekord. Det ene var utstyrt med digitalt videokamera, det andre med digitalt stillbildekamera. Parallelt ble navn ført inn i database. Halvparten av DIS-medlemmene fant bilder av slekta si de aldri før hadde sett.

DIS-dugnad 13. mars 2001. Den "harde kjerne" som møter opp på tirsdagene for å digitalisere Sponlandbilder. Framme fra venstre: Aina Morsund og Ethel Olsen Vik. Bak fv.: Sverre Håskjold, Jan Rødseth, Terje Pettersen og Per Sindre Welle. Mannen i midten er fast inventar på Aalesunds Museum...Foto: RAL.

Det var høy stemning på dugnadskveldene og Sunnmørsposten og "Nytt i uka" refererte fra framdriften. Nye dugnader ble umiddelbart berammet til nyåret, samtidig som ukentlige smådugnader med etterarbeid ble arrangert frem til jul. Et stort skritt videre for å gjøre Møre og Romsdals største fotografarkiv tilgjengelig, ble tatt.

DIS sørget sist høst for at nye 5000 bilder ble digitalisert. Like mange navn kom i database. 60-70.000 gjenstår. Svært mange ligger ennå urørt i sildekasser fra 1950-åra. Greier vi å registrere og digitalisere 10.000 bilder i året? Etter syv dugnadskvelder de første to måneder i 2001, er optimismen stor.

Fotografenes arkivsystem

De fleste fotografer arkiverte sine oppdrag alfabetisk og ettter løpenummer. Noen brukte to protokoller. En hadde en ren kronologisk oppbygning med både nummer, navn, årstall, om det var familiebilde eller portrett, og hvilke platestørrelse som ble brukt. Da den unge Johannes Sponland etablerte seg i Ålesund i 1907, fortsatte han arkivnummereringen i Ekroll Stamsvig sitt arkiv og førte en alfabetisk protokoll. Stamsvigs bilder var i all hovedsak små glassplater i 9x12cm. Disse var arkivert fram til ca. nr 5.500. To av Sponlands protokoller er bevart. I disse er fotograferingenen oppført for åra 1909 til 1921. Det foreløpig høyeste nummer vi har funnet på platene er nr. 50199. Det er et filmnegativ i 9x12 cm bestilt av Olga Nordangshol i 1921.

I Sponlands tid ble kopier oftest laget ved kontaktkopiering. Glassplatenegativet ble lagt i direkte kontakt med det lysfølsomme fotopapiret og belyst ovenfra. Når en kunde skulle ha større bilder benyttet fotografen rett og slett større film, f.eks. en plate i 18x24 cm. [vi]

Marit J. Buset bestilte familiefotografering med 11 personer i 1913. Foto: Sponland 1913. ÅM-95003.021585

Marit J. Buset bestilte familiefotografering med 11 personer i 1913. Dette var Sponlands ordre nr. 21585. Platen fra dette atelieropptaket ble arkivert som nr. 21585 i skuffen sammen andre 18x24cm plater. Elisabet Gjøsund var kunde rett før Marit J. Buset, nr. 21584. Hun skulle bare ha noen kopier i visittkort-størrelsen ca. 6x9cm. For å lage disse bruke Sponland 9x12cm plater. Platen med Elisabet Gjøsund ble arkivert i en annen skuff sammen med tidligere opptak på samme platestørrelse. Både av hensyn til plassen og fordi platene stod stødigere, var det mest hensiktsmessig å arkivere de 3-4 ulike platetypene etter størrelse, deretter løpenummer.

Elisabet Gjøsund, skulle bare ha noen kopier i visittkort-størrelsen ca. 6x9cm.

Om å holde tunga rett i munnen

Platene følger altså ikke i ren nummerrekke, like lite som navn følger nummer i kartoteket.

Når vi digitaliserer negativene må vi arbeide med kasse for kasse. Det er langt mer tidkrevende å lete opp plater fra ulike kasser og arbeide kronologisk løpenr. etter løpenr. Siden arkivkortene vi overfører til databasen står alfabetisk, vil vi uansett ikke få noen særlig gevinst ved å digitalisere kronologisk. Noen parallell prosess med registrering og digitalisering vil vi heller ikke kunne få til. Det tar 20 ganger lenger tid å digitalisere et bilde og gjøre billedbehandlingen fram til katalog, enn det tar å skrive inn et navn i databasen.

Herr Ingebrigtsen er en fin dame med hatt!

I alt registreringsarbeid er første bud å sikre dokumentasjon av kilden slik den er før arbeidet starter. Arkivets opprinnelige orden og originaltekst, dens proveniens, skal kunne rekonstrueres. Det som står i originalprotokollen eller sammen med selve platen skal skrives av. Normering av navn og en korrektur skjer senere. Denne artikkelen er et ledd i dette, i det den dokumenterer mye av det vi har gjort med arkivet. Prosessen med avskrift av navn og overføring av nr. gjennom 5-6 ulike ledd i registrering og digitaliseringsprosessen er full av mulige feilkilder. En kvalitetssikring av arbeidet, dvs. en faglig gjennomgang av arkivet og arbeidet må til for å rette opp feil som uvilkårlig vil oppstå. De rutiner vi følger, kontroller og stikkprøver vi har tatt underveis, har vist at det jobbes samvittighetsfullt og nøyaktig.

At det står hr. Ingebrigtsen i arkivet med bildet av den fine fruen med hatt behøver imidlertid ikke være feil. En byens finere frue gjorde sin handel og anførte ofte på mannens navn. I Sponlandarkivet, som i de fleste fotografers arkiv, er det bestillers navn som står i protokollen. Fotografen skrev slett ikke ned navnet på mor og far og de fire barna i ordreboka. Gruppebilder ble som portretter arkivert under ett navn. Med få unntak er det mannens navn som nyttes på par. Barnefotograferingen ble bestilt under far eller mors navn, eller like gjerne bestefars når bestemor gikk til Sponland og spanderte fotografering på barnebarnet. Dette er ikke feil, men viktig å ha i bakhodet når katalogen brukes, bildene studeres og kopier skal bestilles.

I dugnadsarbeidet er det imidlertid andre feil vi rett og slett selv kan komme til å lage. Prosessen fram til 1996 fulgte dette mønster: Glassplate med dekkpapir påført nummer og navn ble tydet og skrevet på fotokort. Navnet ble sjekket mot en av de to gjenværende protokoller der årstall og flere opplysninger og merknader sto. Nummeret ble påført ny syrefri konvolutt, platen lagt i og arkivert i nye stålkasser. Fotokortene ble arkivert alfabetisk i arkivskuff.

Navnet på platens beskyttelsesark ble tydet feil. Ole på originalen ble skrevet som Ola på fotokortet – eller omvendt. Ingen veldig stor feil når det dreier seg om fornavn. Men hva med etternavnet Herland som ble Nerland, Nøstvik som ble Østvik, og Natvig som Matvik?

Gammel håndskrift er ikke alltid like lett å tyde.Glassplate i 9x12 cm til venstre.

Legg merke til at beskyttelsespapiret på den ene platen er delvis oppspist av midd! Foto: RAL.

En større og vanskeligere feilkilde er tyding av tall. Et 4-tall kan tolkes som et 9-tall, tallet 1 forveksles lett med 7. Plate 21453 kan bli 27453. En plate med rett nummer på konvolutten, men galt plassert i arkivet, kan være vanskelig å spore opp når nye kopier av bildet bestilles .

Arbeidet etter 1996 innebærer en avskrift av opplysningene fra fotokort til datamaskin. Vår venn Ole som ble til Ola ved første avskrift, kan ende som Olai om håndskriften har ”vakker” sleng etter seg. Herland som ble Nerland, kan bli Norland i datamaskina. Mer alvorlig er det når talllene blir feil. 10012 kan bli 1012. Mulighetene for å lage krøll med antall siffer, ikke bare feil i selve tallene, også er en feilkilde. Som den ivrige leser forlengst har forstått, er det mangt og mye som skal passes på i den tilsynelatende enkle rutineprosessen som avskrift og digitalisering av Sponlandarkivet isolert sett er.

Enda flere feilkilder ligger på lur under DIS-dugnaden. Men vi er på vakt. Når glassplatene blir kopiert digitalt ender hvert bilde som en ”fil” på datamaskina. Denne filen må til slutt få samme nr. som Sponland brukte i sitt arkiv. La oss se litt nærmere på denne prosessen.:

· Når platene digitaliseres kan ikke bildets originalnummer automatisk overføres til datamaskina. Platens nummer, som ikke følger kronologisk, må leses inn på bånd parallelt under digitaliseringen.

· Bruker vi digitalt videokamera som ”fotoapparat”, følger bilde og innlest nummer hverandre på en trygg måte.

· Ved bruk av digitalt kamera må imidlertid nummeret og motivbeskrivelse leses inn på båndopptager ved siden av mens digitaliseringen pågår.

· Både med video og digitalt kamera må bildene etterpå skrives ut på papir, og nummer påføres, mens båndet/videoen avspilles.

· Deretter må billedfilen, på grunnlag av det nedskrevne nummer, omdøpes og gies rett nr. – dvs. Sponlands originale nummer.

Her kan en altså lese av feil nummer, uttale det litt utydelig, for så at en annen skriver det feil på prøvebildene. Til sist er det fullt mulig å skrive galt nummer på billedfilen i datamaskina. Mon tro om dette var minst fem nye muligheter for å lage et system med bilder som blir borte?

I tillegg kan feil oppstå når originalplater skal legges tilbake i arkivet. Plate 10239 kan havne i kassen på plassen til 10293. En slik plate er tapt i den forstand at man ikke finner den neste gang et bilde bestilles.

En viss systematikk og edruelighet må til. Fordelen med DIS-folka er at de er rimelig trente i å forholde seg til mange navn, tall og systematisk arbeid. Greier vi å føre originalnummeret fram til fil på datamaskina, er mye gjort. Billedbehandlingen som vi gjør på hvert enkelt bilde krever både kunnskap i databehandling, men og en viss trening i å ”se” bilder. Denne delen av arbeidet er ikke like sårbart. Til gjengjeld har denne delen direkte innvirkning på det ferdige resultat.

Desserten i prosessen, ettarbeidet med utskrift av bilder og ilegg i plast og perm, utføres av FylkesFOTOarkivet. Dette siste ledd før bruk er ikke spesielt tidkrevende.

Sponlandarkivet er det største av de eldste fotografarkivene i Møre og Romsdal. Det meste av Engvig [vii] sitt arkiv i Kristiansund, Birkeland og Kirkhorns i Molde, Sødahls i Rauma - alle sterke familiefirma med eldre opprinnelse enn Sponland sitt - ble bombet sønder og sammen under siste krig. FylkesFOTOarkivet sitt engasjement fram mot formidling fra Sponlandarkivet er et betydelig tilskudd fra fylkets fotobevaringsenhet til Ålesund kommune og Sunnmøre. Men det skulle bare mangle! Det er unikt i Møre og Romsdal. Jeg hadde knapt før sett et så stort og rikholdig fotoarkiv som det jeg ”fant” på Aalesunds Museum.

Det undret meg som nytilsatt fotoarkivar sommeren 1996 at dette flotte fylket, på alle måte så rikt, ikke før hadde tatt et offentlig grep på fotobevaringen. Hvorfor var ikke et så stort og viktig arkiv sikret gode oppbevaringsforhold og støtte til registrering og ordning?

Den betydelige innsats Aalesunds Museum gjennom årene før 1996 hadde gjort for å bevare Sponlandarkivet, skal ikke underslåes. Aalesunds Museums sin prioritering og en stab av dyktige frivillige, var en viktig årsak til at FylkesFOTOarkivet ble lagt til Aalesunds Museum.

Jeg hadde erfaring fra tilsvarende kulturvernarbeid i Sogn og Fjordane. Der var og er de fotografiske kildene langt mer beskjedne og økonomien har vært dårligere. Men den fylkekommunale evne til innsats for bevaring, sikring gjennom bygging av magasin, arkiv og formidling av foto og private arkiv gjennom 15 år med Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane, var en veldig kontrast.

Sponlandarkivet er såpass gammelt at de fleste personbildene kan legges ut som billedbase på Internett og på websider. Det er teknisk sett ingen ting i veien for at dette etter hvert kan gjøres som et elektronisk handelssystem der folk kan søke og bestille bilder. Dette gjøres forlengst i Sogn og Fjordane. Brukeren der kan i tillegg supplere med nye opplysninger, og på den måten øke bildenes verdi som kilde.

30.000 navn er nå lest av, ført inn i databasen og er lett tilgjengelige bl.a. i katalog. Men ”bare” 10.000 bilder er digitaliserte. Den som leter i de 8-10 katalogene som foreløpig er plasserte på Ålesund bibliotek, finner gjerne et aktuelt navn, men bildet er ikke nødvendigvis digitalisert. Samtidig finnes det mange digitaliserte bilder der navn foreløpig ikke er kommet i katalog.

Å presentere deler av fotoarkivet før produktet er helt ferdig, kan derfor være betenkelig. Det er forvirrende for noen å finne navn på en slektning i katalogen, men ikke å finne bildet av vedkommende i albumet. Vi har likevel valgt denne løsningen. Mer og mer blir komplett etter hvert som arbeidet skrider framover. Til høsten regner vi med at vi er kommet gjennom navnekatalogen for de 40.000 første bildene med personer fra A til Å. På det tidspunkt vil kanskje mellom 18-20.000 bilder være ferdig digitaliserte. Vi har lagt til rette for at de som ønsker prøvebilder basert på bestilling fra navnekatalogen, inntil videre skal få det for en rimelig penge.

I 2003 skal Aalesunds Museum feire sitt 100 års jubileum. I optimistiske stunder har jeg tro på at Sponlandarkivet til den tid er lett tilgjengelig og rimelig ordnet, registrert og digitalisert. Det rimer rett nok dårlig med overslaget på 8 årsverk før arkivet er ferdig. Men det er god grunn til å tro at den ”ompakkede del”, de 40.000 første bildene i Sponlandarkivet, da er ferdige.

[i] Ole Rørstad var en flittig kunde hos fotograf Johannes Sponland. Så langt har vi registrert at han gikk syv ganger til fotografen mellom 1907 og 1918. Først fikk han tatt portrett, deretter bryllupsbildene, og etter hvert med familien flere ganger etter hvert som nye barn kom til. Med all tydelighet viser det at det å gå til fotografen var en selvfølge på en helt annen måte enn i dag. I artikkelen følger vi familen gjennom fem bilder. Navn på kone og barn har vi fått fra Oddrun Rørstad på Fiskarstrand.

[ii] Fotograf Peder Konrad Ingvald Giske (1882-1965) etablerte seg i Ålesund i 1919 etter at han overtok atelier og arkiv etter fotograf Enok O. Simonnæs. Sønnen Konrad overtok i 1964. I 1977 ble Giskes fullt utstyrte atelier plassert i Aalesunds Museums lokaler, hvor det nå står montert slik det var ved begynnelsen av århundreskiftet etter Ålesundsbrannen. Dette er et av de eldste intakte fotoatelier i landet. Arkivet, som bare delvis er registret, er tilnærmet komplett og inneholder anslagsvis 50.000 negativer.

[iii] ”Plate” eller ”plater” er den gamle benevnelsen på glassplatenegativ eller bare negativ. Da som nå er det disse som brukes til å fremstille, eller kopiere, selve bildene. Bilder, noen ganger nevnt som positiver, er det vi kjenner igjen som fotografier på veggen, i album, i avisa etc. For å skille disse fra f.eks. lysbilder (dias) og annet fotomateriale benevnes disse i andre sammenhenger gjerne som reflekskopier.

[iv] Fotokortet er et standard arkivkort for registrering av bilder utviklet av fotosekretariatet ved Norsk Museumsutvikling. På dette skrives årstall når bildet er tatt, fotografens navn, motiv, billednummer, opplysninger om selve bildet og informant, for å nevne det viktigste. På fotokorta er det avsatt plass til kopi av bildet. Da disse ble innkjøpt ved Aalesunds Museum var det meningen at platene skulle kopieres og limes på hvert enkelt fotokort. Digital teknikk i fotobevaringsarbeidet betyr at vi ikke lenger bruker sølvbasert papir og kjemi til kopiering av bilder. Tradisjonelle fotokort fases nå etter hvert ut til fordel for katalog og datasøk i selvbetjente system.

[v] ”Fotogruppa” ble litt etter litt navnet på en entusiastisk gruppe fotoamatører som ble knyttet til Aalesunds Museum fra slutten av 1970-åra. I spissen stod Kjell Skorgevik, Malvin Dalhus, Hans Roth-Hansen og Einar Gustafsson. Senere kom Bendik Alnes og Peder O. Pedersen til. Det var fotogruppa som startet arbeidet med registrering, kopiering og formidling av Sponlandarkivet. Uttallige fotoutstillinger, og som billedredaktører for mange av Harald Gryttens bokprosjekter, dokumentasjon og formidlingsarbeid, har fotogruppa ved Aalesunds Musem unektelig satt sitt preg på fotoarbeidet i byen. I tillegg må nevnes Inger Larsgård, som arbeidet utrettelig over flere år med registrering og ompakking av glassplatene i Sponlandarkivet. Gjennom dette gjorde hun en stor innsats for museet.

[vi] Forstørring av bilder var ikke så vanlig før ca. 1920. En av årsakene var at filmkvaliteten ikke var god nok.

[vii] Fotograf Engvig i Kristiansund ble etablert i 1871 av Johan Konrad Engvik (1850-1912). Firmaet har siden oppstart vært det ledenede fotograffirmaet i byen. I dag drives det som to selvstendige forretninger av brødrene Jan Gunnar og Odd Marvin Engvig. Praktisk talt hele arkivet gikk tapt under siste krig. Til gjengjeld er det komplett fra den tid og fram til i dag.

Erik J. Birkeland hadde noen praksisår i Ålesund før han startet opp som fotograf i Molde i 1867. Firmaet er Moldes eldste, og drives i dag av Alf Erik Birkeland sammen med faren Alf A. Sæter. Arkivet ødelagt under bombing siste krig. Komplett arkiv finnes siden ca. 1942.

Fotograf Jacob Andres Kirkhorn var også tidlig ute. Firmaet ble etablert i Molde i 1869. Tre generasjoner drev det fram til 1961. Siden den gang har andre stått for driften under navnet Kirkhorns eft. Fotograf Svein Olav Letnes driver det i dag. Bare deler av det opprinnelige arkivet er bevart.

Lars Sødahl, onkelen til Johannes Sponland, startet opp på Veblungsnes i Rauma i 1873 etter opplæring hos sin bror, Nils, samme sted. Atelier og arkiv som var etablert nært militærleiren på Setnesmoen, var noe av det første som ble bombet under aprildagene i 1940. Komplett arkiv fra etter krigen. Drives i dag av de to døtrene Kari og Torhild til 86 år gamle Einar Johan Sødahl.